Kaos-uke

Denne uken har vært en kaos-uke, men guri så innholdsrik. Jeg har jobbet som en tørk hele uken, men det beste av alt er at jeg har hatt kjempekoselig besøk av venninner fra nord. Jammen er de superflinke assistenter også. De har nemlig vært med meg på jobb! Håper de synes det var litt hyggelig å være med hundene og meg å gå på tur også :)

Imorgen skal vi ha Grand Prix/ bursdagsfest her hos oss. Jeg gleder meg, men jeg skulle veldig gjerne sett at det hadde vært en annen helg. Jeg har funnet ut at det kan bli litt av et prosjekt å ringe til arrangørene av Eurovision 2010 og be dem flytte Grand Prix til en litt mer passende helg, så jeg får bare ta det litt som det kommer.

Idag fikk jeg hetta da jeg var på jobben!! Jeg var ute og gikk med Bruno - en skjønn dalmatiner gutt - og Lotta - min lille "baby". Bruno holdt jeg i bånd, mens Lotta fikk gå fri siden hun aldri stikker av. Eneste problemet med min lille Lotta er at hun er veldig skeptisk til fremmede... Der gikk jeg på stien nede ved vannkanten, med Bruno i bånd og telefonen i den andre hånden, og Lotta tuslende rett foran bena mine. Da fikk jeg øye på to små piker som kom mot oss på stien. Lotta og Bruno var i god tro om at vi gikk alene, der de tuslet med nesene sine omtrent begravet i bakken. Lotta har en tendens til å løpe bjeffende mot fremmede, før hun spretter vekk og løper i motsatt retning. Derfor tenkte jeg at jeg skulle være litt føre var og løfte henne opp. Med telefonen på skulderen og Bruno i en hånd bøyde jeg meg ned for å plukke opp lille frøkna, men idet jeg skulle til å løfte henne opp, fikk Bruno øyne på disse to små pikene som var på vei mot oss på stien og satte i å bjeffe. Der skvatt Lotta til og pilte i motsatt retning. Jeg måtte skynde meg og avslutte telefonsamtalen jeg var i, og da jeg snudde meg for å se etter Lotta så var hun søkk borte!! Jeg lette og ropte på henne, men ingen Lotta var å se. Jeg tenkte at dette er som å lete etter den berømte nåla i høystakken, for her er det høyt gress, busker og kratt og mange steder å gjemme seg. Jeg fikk litt småpanikk og ringte min mor, som hoppet i bilen for å komme meg til unnsetning.
Etter å ha ropt og lett i ca en halvtime, bestemte jeg meg for å levere Bruno, slik at jeg kom meg litt lettere rundt i terrenget. Borte ved bilen møtte jeg på to gutter som var ute og luftet hunden sin. Jeg sa til dem at "hvis dere ser en liten dachs, så leter jeg etter den...." og før jeg fikk sagt mer så dukket en glad liten dachs frem fra bak bilen, superglad for å se matmor igjen. Skal si jeg ble lettet!! Godt hun kjenner igjen bilen vår. Det er jenta si det :)

Min lille Lotta <3

Med dette ønsker jeg dere en strålende helg :)